How long will I love you

24.04.2014
15:41

Du forsvinner aldri fra hjertet mitt, Anonym

Hele kroppen min er tom for ord og tanker. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal være. Det er slutt. Alt vi har gjort sammen og alle minnene. Jeg klarer ikke tanken på at jeg måtte miste deg. Jeg forstår ikke hva som foregår. Det eneste jeg vil er å få deg tilbake. Jeg vil snakke med deg og ordne opp i dumme ting. Jeg vil ikke være alene og uten deg. Du er det beste som har skjedd meg og jeg klarer meg ikke uten.

Jeg klarer ikke la vær å tenke på deg, alt vi har gjort sammen og alle planene vi hadde for fremtiden. Alle minnene med deg sitter innerst i hjertet mitt og vil aldri forsvinne. Jeg vil oppleve mer, lage nye minner og leve livet sammen med deg. Jeg vil starte på nytt. Når jeg ser tilbake på alt vi har gjort sammen får jeg en stor klump i magen. Jeg gråter og ler samtidig. Det var så fantastisk hvorfor må det være over. Skal jeg aldri få lov å kysse deg igjen, stryke deg i håret og se deg inn i de fineste øynene og fortelle hvor høyt jeg elsker deg.

Du var jo min for alltid! - Skrevet etter jeg mista den første jeg elska.


Det er morsomt å se tilbake på gamle dokumenter på datamaskinen fra man var yngre og uvitende. Da alle småfeil var verdens undergang. Da den første kjærligheten var den eneste man kunne se for seg og man ikke kunne tenke seg et liv uten. Da man levde på en pute av klisjé, der tårer nesten var viktigere enn et smil. Der alt vondt skulle ha fokus og man ikke klarte prise seg over alt det gode. Den gang man søkte oppmerksomhet med å lage en klagestatus på Internett om hvor dårlig man hadde det, tok bilder med tårer i øynene og la ut over alt, med tekst der det sto ting som at livet var over, kjærlighetssorg, fake a smile. Da alt man gjorde var små rop om oppmerksomhet. Da man var unge og under en fase fra overgang fra å være barn til tenåring, til å være voksen. Store faser som gjorde at man lærte seg å skille i mellom rett og galt.





Den tiden man hele tiden gikk å venta på at man skulle bli voksen. Gledet seg til å bli 16 år. For da kunne man ha lovlig sex og begynne på p-piller uten at foreldra fikk vite noe, til man var 18 og kunne begynne dra på polet, på byen. Da man kunne kjøpe røyk og snus. Kunne ta bil lappen.  Eller som nå. Jeg venter på å bli 20. Slik at jeg kan dra på utesteder sammen med venner, for at det finnes flest 20års steder. Jeg kan handle min egen sprit og slipper la andre gjøre det for meg. Men etter det har jeg ingenting sånt å se fram til. Det er da det voksne livet begynner skikkelig. Det er da man skal gjøre seg ferdig utdannet,  gifte seg(kanskje) og stifte familie. Bosette seg. Det er der framtiden ligger. 




Fortiden og nåtiden er den man bruker på å lære.  Den som forteller deg hvordan ting er best. Hva som skal til for å få det perfekt. Inngangen til en god framtid. Man lever i nuet og tenker samtidig på det som kommer. Man tar en dag av gangen, men har alltid en tanke ekstra om dem neste dagene. Livet er mindre #yolo. Det som var spiller ikke lenge noen rolle. De vennene man har med seg videre er dem som var verdt det, den kjærligheten som gikk tapt ikke var ment for å vare. Man kan aldri vite.

 

HAR DET VÆRT PUNKTER DER ALT HAR VÆRT GRÅTT HOS DEG?

 

1 kommentar

Synne 24.04.2014 18:34
Veldig bra innlegg, du skriver utrolig godt. Litt merkelig å kjenne seg igjen i alt du skriver, haha :)

Det har definitivt vært tider der livet har tatt plass i kjellern, men det må vel til for å bli moden og klar for voksenlivet.

Men du, jeg synes bloggen din er veldig inspirerende! Jeg har akkurat begynt, og lurer på om det er noe spesielt du liker å lese om? Jeg spiller jazzpiano, er snart 18 år, har dreads og er kanskje litt hippie :) Er det noe du ville lest om?
26.04.2014 23:36
Er det en piercing du har på brystet?

Skriv en ny kommentar

hits